Tidligere var ilderen ganske vanlig i Norge. Slik måren jaktet på ekorn og egg i trærne, oteren fisk i elvene, jerven reinsdyr på fjellet og røyskatten mus i steinurer, jaktet ilderen på mus, frosk og egg i lyng og kratt skogbunnen. Utover 1900-tallet gikk antallet vill ilder dramatisk ned på grunn av jakt; skinnet dens var ettertraktet samt at den ble sett på som et skadedyr. I tiden rundt 1950 – 60 ble det i gjennomsnitt utbetalt skuddpremie på ca 1000 ildere per år. I dag er ilderen fredet i Norge.
I første halvår av 1900 var det også ilderfarmer på lik linje med minkfarmer. I 1934 var det for eksempel ca 2300 ildere i farmer i Østfold og Akershus. Ildere som rømte fra pelsfarmene krysset seg tidvis med villilderen. Det antas at de eksemplarene som lever vilt i Norge i dag delvis stammer fra rømte pelsdyr. Det hersker en viss tvil om hvor lenge ilderen har vært domestisert, men de fleste er enige om at det dreier seg om minst om lag 2000 år. Den første kjente illustrasjon vi har av ilderen som jaktdyr daterer seg tilbake til 1300-tallet
Før dette har ilderen mange steder levd i symbiose eller mutualisme, et uforpliktende samliv hvor begge parter drar fordel av sameksistensen. Ved Vistehulen på Jæren er det funnet beinrester fra ilder som stammer tilbake til ca. 9000 før Kristus. Dette er avdekket ved utgraving og analyser av metertykke avfallshauger, eller søppeldeponier, dersom en ønsker å si det slik. Man antar som overveiende sikkert at ilderen ikke var steinaldermenneskets mat, men at de restene som er funnet stammer fra dyr som fant seg føde ved disse avfallsplassene. Ilderen var neppe et kosedyr for steinaldermennesket. Ilderen hadde gevinst av å bo nært mennesket da dette ga den lett mattilgang fra kjøtt- og fiskerester som ble kastet, og mennesket hadde fordel av ilderen ved at den holdt avfallsplassen fri for stinkende avfall, samt holdt rotter og mus unna.
Tradisjonelt har ilderen vært brukt til kaninjakt, men den har også vært brukt i medisinsk forskning (først fremst i forskning på influensa og andre virussykdommer), i pelsproduksjon, skadedyrbekjempelse og som kabeltrekkere. De fleste kjenner imidlertid ilderen i dag som et selskapsdyr.
Ildere blir fremdeles brukt til kaninjakt, først og fremst i Storbritannia. Jegeren slipper ilderen ned i et kaninhull og legger et nett over utgangen. Ilderens jobb er å skremme kaninen ut av hullet slik at den fanges i nettet. Deretter avlives kaninen av jegeren.
Ilderen har også vært brukt i en noe spesiell idrett kalt «ferret legging», en idrett som selvsagt i all hovedsak har blitt utøvd på de britiske øyer. Konkurrentene ifører seg vide bukser som snøres sammen nederst, slipper en ilder ned i hvert buksebein, og strammer buksen rundt livet. Deretter er målet å klare å stå stille lengst mulig med ilderne i buksebeinene. Det bør nevnes at en av reglene er at ilderen skal ha et komplett tannstell, samt at rekorden fra 1983 er på 5 timer og 26 minutter, og ble satt av en 72 år gammel mann fra Yorkshire.